På leting etter et annet Afrika
Afrika er langt mer enn tørke, flom, krig og sult. Kontinentets filmskapere vil gi et annet bilde - av dans og musikk, av nærhet mellom mennesker og til naturen. I hvilken grad lykkes de med sine ambisjoner?
Med denne problemstillingen i tankene mottok Kristin Aalen, filmkritiker i Stavanger Aftenblad, i vår reisestipend fra Norsk Filmkritikerlag og fra Statens kunstnerstipend for å besøke filmfestivalen på Zanzibar ved Tanzanias østkyst.
Med denne problemstillingen i tankene mottok Kristin Aalen, filmkritiker i Stavanger Aftenblad, i vår reisestipend fra Norsk Filmkritikerlag og fra Statens kunstnerstipend for å besøke filmfestivalen på Zanzibar ved Tanzanias østkyst.
 |
Jeg er på film- og kulturfestival i Stonetown på Zanzibar. I sju år har den arabiskinfluerte øya utenfor Tanzania vært møtested for en rekke kulturuttrykk - film, musikk, dans, teater.
Danseren avløses av en danseteatergruppe fra Sør-Afrika. «Kjøkkenhistorier» heter stykket. Deretter starter filmvisningen, også den under åpen himmel i det gamle araberfortet Ngome Kongwe.
Så er det konsert med et band fra Uganda. Gruppa bruker Adungu-harpe og Aguara-trompet for å formidle musikk fra Vest-Nilen.
Øst-Afrika sliter
Men kommer musikk og dans, nærhet og fellesskap like sterkt til uttrykk i filmene som afrikanske regissører lager?
Svaret er ja for Sør-Afrikas del, bare delvis for Vest-Afrika og sjelden for Øst-Afrika. Det bekrefter Imruh Bakari, direktør for Zanzibar Internasjonale Filmfestival (ZIFF) med et sukk.
- Drømmen er at afrikanere skal fortelle sine egne historier. Men dessverre lages det altfor lite film i de østafrikanske landene Rwanda, Uganda, Tanzania og Kenya. ZIFF ønsker å være et ressurssenter for regionen slik at vi kan vise kvalitetsfilm. Nå har vi gått i dialog med danskene for å se om deres dogmefilmkonsept kan gi oss ny energi.
Et veikryss i havet
Bekymringer til tross, festivaldirektøren bestyrer en ni dager lang, svært livlig og særdeles tverrkulturell kulturbegivenhet.
Zanzibar er nemlig et veikryss i havet. Folk i mange hudfarger vrimler i trange gater i den lille steinbyen. Katalogen for den 7. ZIFF-festivalen har 150 filmer på programmet, deriblant 80 fra Afrika, 10 fra Iran og 10 fra India. Det kan forklares:
I sjøen duver dhowene med skrånende seil. Med slike båter fulgte zanzibarene i sin tid monsunvinden og fikk handelskontakt med Gulf-statene, Iran, det indiske subkontinent, ja sågar Indonesia.
- ZIFF kalles også Festival of the Dhow countries. Vi vil være et møtested for toleranse og mangfold. Jeg er svært glad i indisk film og stolt over åpningsfilmen, sier Bakari.
Den het «Mississippi Masala» med Denzel Washington og skildrer en indisk familie fordrevet fra Uganda til USA av Idi Amin. Filmen ble laget av indiske Mira Nair i 1991.
Nair har vunnet en rekke priser internasjonalt for sine filmer. I år holdt hun mesterklasse på ZIFF. Samtidig lanserte hun MAISHA, et verksted for å hjelpe filmskapere i Øst-Afrika og Sør-Asia.
Sørafrikansk nivå
Det er altså filmskaperne fra Sør-Afrika som har kommet lengst i å motvirke elendighetsbildet av kontinentet. Landet deltok på årets ZIFF med 30 filmer fordelt på spillefilm, dokumentar og kortfilm.
Flertallet viste høy kvalitet innen dramaturgi, skuespillerkunst og formspråk. Noen handler om forsoning etter at det er ti år siden apartheid ble opphevet. Andre skildrer drømmen om å finne en identitet som kunstner, musiker eller forfatter.
Vinner fra Guinea
Mangelen på ressurser er den viktigste hindringen for at andre land skal kunne skape en særegen filmkunst.
Flere vestafrikanske land har riktignok gjennom årene fått støtte fra den tidligere kolonimakten Frankrike. Filmer vist på ZIFF avslører likevel at det kan være et stykke igjen til regissørene når kvalitet innen dramaturgi, persontegning og filmmusikk.
Men noen lykkes i å formidle en positiv historie, ofte med støtte fra vestlige land. Prisen for beste dokumentarfilm på ZIFF 2004 gikk til «The People of Conakry», laget av Manthia Diawara, en malier bosatt i USA. Han skildrer kulturrevolusjonen i hovedstaden Conakry etter at Guinea i Vest-Afrika ble selvstendig i 1958.
Øst-Afrika på bånn
Blant østafrikanerne som sliter, er regissør Waniyine Kinyanjui fra Kenya. Hun har filmskoleutdannelse fra Tyskland og har laget 15 filmer for tysk fjernsyn. Da hun flyttet hjem, ble alt vanskeligere. Hun drømmer om å lage en kulturkomedie om en gammel mann som driver en kafé. Der kommer forskjellige skikkelser innom: Politimannen, tyven, presten og andre. Om hun noensinne får finansiert filmen, vet hun ikke.
Utenlandske sponsorer, eksempelvis FN- eller religiøse organisasjoner, vil heller støtte problemfilmer - om hiv/Aids, seksuelt misbruk, abort eller omskjæring av kvinner.
ZIFF viste således en Unicef-støttet dokumentarfilm, «Children of Makete», fra Tanzania. Den skildrer barn på landsbygda som må klare alle daglig gjøremål alene etter at foreldrene har dødd av Aids.
Det er velment, men bekrefter elendighetsbildet.
Afrikanske dogmeregler
Det er i denne settingen av manglende økonomisk frihet at ZIFF har alliert seg med danske filmskapere. På årets festival sto et par danske filmer på programmet (Annette K. Olesen, Lone Scherfig). Et seminar ble arrangert for å drøfte om de danske dogmereglene kan brukes i en afrikansk kontekst.
Dermed kunne Filmfestivalen på Zanzibar presentere 10 nye regler for filmregissører under mottoet: "Africa Dogme - break the wall - tell the story." Reglene er identiske med de danske. Slik håper ZIFF å inspirere filmskapere til å rive ned de tradisjonelle hindrene av skyhøye budsjetter og krevende produksjonsutstyr, og i stedet lage film på en økonomisk overkommelig og praktisk gjennomførbar måte.
Det kan føre til at flere afrikanske regissører kommer ut med spennende og fargerike filmhistorier som kan motsi det vestlige depresjonsbildet av kontinentet.
kristin.aalen@aftenbladet.no
FAKTA
ZIFF: Zanzibar Internasjonale Filmfestival, i år arrangert for sjuende gang, fra 25. juni - 4. juli. Festivalen er uavhengig og ikke- kommersiell. En rekke vestlige ambassader gir sin støtte.
ZANZIBAR: Øya er i dag en del av Tanzania. Den var på 1800-tallet kontrollert av sultanen av Oman og et knutepunkt for arabernes slavehandel.
Tips en venn!
