100 kinesiske filmer i Paris
 |
100 filmer ble vist, de fleste to ganger, i det franske cinematekets lokaler i Palais de Chaillot. Dette stedet ligger like ved Eiffeltårnet, og det var en helt spesiell følelse å komme ut av kinoen og se utover tårnet og folkelivet rundt dette landemerket.
Et av mine spesialfelter som kritiker er øst-asiatisk film og reise- og utdanningsstipendet fra Filmkritikerlaget gjorde det mulig å sette inn i store områder som hittil hadde vært ukjent for meg. Til sammen overvar jeg noe over 40 visninger.
Retrospektivet var et samarbeid mellom det franske cinemateket og diverse offisielle kinesiske organisasjoner, og jeg må si det var påfallende at så mange av filmene hadde en klar "venstrevri" når det gjaldt politisk budskap, enda den kinesiske filmindustrien på trettitallet var dominert av rent kommersielle krefter. Det var litt underlig at denne industrien liksom ikke skulle ha klart å produsere gode filmer uten at de inneholdt et politisk budskap til venstre. Kopikvaliteten var brukbar; noen av filmene var restaurert i flotte kopier, mens andre var slitte i en slik grad at det var en belastning for øynene. Riktig skuffende var det også at flere av de sentrale (og visuelt flotte) filmene fra den tidlige Hong Kong-industrien ble vist på video, da filmkopier visstnok ikke hadde vært å oppdrive.
Den uten tvil største kinesiske filmregissøren før Femtegenerasjonen kom på banen på 1980-tallet er Sun Yu (1900-1990). Mens mange av de andre filmene fra trettitallet var teknisk og fortellermessige ganske ubehjelpelige, var det tydelig at denne regissøren hadde en solid filmutdannelse (fra USA). Han var nesten ukjent for meg før jeg fikk nyss om retrospektivet, men etter bred, entusiastisk forhåndsomtale i programmet, var spenningen stor før mitt første møte med hans produksjon. Dette var en film hvis bokstavelig oversatte navn fra kinesisk var "Volcano, Passion, Hatred" (!), noe som viste seg å være en dekkende tittel, da filmen var et durabelig, dampende melodrama som endte opp i en energisk slåsskamp mellom to menn, med en vulkan i utbrudd på fjellet like over dem. Alt til pianoakkompagnement, da den første kinesiske lydfilmen ikke kom før i 1935.
Sun Yus arbeider gjorde stort inntrykk, og selv om han er kun kjent blant et knippe av eksperter på asiatisk film, forsvarer han absolutt en plass blant de største i filmhistorien. Han er preget av et humanistisk livssyn, men visste å unngå å la overtydelige politiske budskap ta makten over filmene (selv om mange av dem var økonomisk støttet av kommunistpartiet). De er preget av stemningsfull iscenesettelse, meget plastisk sort/hvitt-foto, uttrykksfulle visuelle ideer og generell oppfinnsomhet. Innflytelsen fra (så forskjellige regissører som) Tod Browning, Josef von Sternberg og Jean Renoir er klar, men han har en helt tydelig, egen kunstnerisk personlighet. Filmene hans unyttet også briljant Shanghais eget stjernesystem på denne tiden, som talte vakre og svært glamorøse skuespillerinner som Ruan Lingyu og Li Lili (den siste oppdaget han selv da hun var sytten). Ruan begikk selvmord som 24-åring i 1935 og begravelsesprosesjonen hennes skal ha vært over fire kilometer lang (og tre kvinner skal ha begått selvmord i løpet av den!). Interesserte henvises til Stanley Kwans Centre Stage (1992), som handler om Ruans ulykkelige liv, med Maggie Cheung i hovedrollen.
Sun Yus mest kjente filmer er "Dawn" (1933), "Little Toys" (1933) og "The Highway" (1934), men ikke lenge etter var storhetstiden brått slutt, både for ham og for Shanghai-studioene, på grunn av omveltningene som følge av Japans militære angrep på Kina. Senere fortsatte han å lage film under kommuniststyret, men falt i unåde da den episke filmen "The Life of Wu Shun" (1949) ble erklært politisk ukorrekt. Den ble forbudt og har i utlandet blitt vist kun få ganger, men da den ble vist i dette retrospektivet virket den for meg som et mesterverk. I løpet av resten av karrieren laget han kun en håndfull filmer, men under overflaten av offisiell propaganda og oppbyggelighet kunne man stadig ane hans menneskelige innsikt og humanisme.
Et artig bekjentskap var sangerinnen Grace Chang. Kinogjengere vil kanskje huske henne fra Tsai Ming-liangs "The Hole", hvor sangene hennes pryder lydsporet og mimes til av skuespillerne. Selv om de to filmene hun var representert med i retrospektivet i seg selv ikke var av øverste klasse, var damens selv et fyrverkeri av vitalitet og sjarm, og man skjønner godt hennes vanvittige popularitet (spesielt på sekstitallet). Et par overstyrte, visuelt betagende melodramaer fra Hong Kong-filmens første år ca 1950 var også verdt å ta med seg, likeså en hysterisk versjon av "The Phantom of the Opera" fra 1937 og den sjarmerende barnefilmen "San Mao, the Little Vagabond" fra 1949.
Mange av de andre filmene hadde også fine øyeblikk, selv om de kunne svikte som helhet. Ellers vil jeg bare ha sagt at Paris er verdens mest fantastiske filmby, i et land som er kanskje det eneste i verden hvor film er fullt ut anerkjent som kunst. Uten at jeg hadde anelse om det på forhånd, satte en av de mange små parisiske (jeg hadde nær sagt paradisiske) kinoene opp en serie filmer av den japanske mester Yasujiro Ozu, som jeg kunne gasse meg i som supplement til de kinesiske rettene. Og på en annen småkino gikk en liten serie filmer av Aleksej German, en russisk kultregissør som ble ikke så lite notorisk i Cannes i 1998 med sin ugjennomtrengelige, men interessante Khrustalyov, My Car! Men den aller største beholdningen ved oppholdet var nok oppdagelsen av Sun Yu, et møte jeg er takknemlig for at Filmkritikerlaget med sitt stipend kunne hjelpe til å få i stand.
Dag Sødtholt
Frilanser (Film & Kino, Z)
Tips en venn!
